I 2005 ble denne "startet" - i dag, i 2011, finnes mange flere layoutmuligheter, med kalendre, tre spalter ..... osv

TuneRuner 50. Våren 2005.

LEDEREN HAR ORDET

Dette nummeret av TuneRuner bør feires, for nå har vi nådd tallet 50! Redaksjonskomiteen har også denne gang etter mitt syn, samlet gode, aktuelle artikler og bilder som jeg tror vil bli godt mottatt.

Det er alltid viktig at dere medlemmer er med på å skaffe stoff til TuneRuner. Det er bare å sende inn stoff eller ta kontakt med redaksjonskomiteen, som vil stå til tjeneste dersom du behøver hjelp.

I nr. 49 kom jeg med en bønn til medlemmene om å stille opp til lagets dugnader. Dessverre, dessverre - responsen er nesten lik null når det gjelder nye deltakere. "De gamle trofaste travere" er på plass, men de vil sette stor pris på om de kunne få litt mer hjelp. Det er trist å treffe veggen hele tiden.

Vi har også i år vært nødt for å sende ut purringer, men antallet har gått ned med en tredjedel fra året før..

I år er det mange nye annonsører i TuneRuner, og til sammen representerer disse et
mangfold av forskjellige bransjer. Titt litt på annonsene våre når du skal handle, eller har annet fore, og se etter om du kan benytte tjenestene til noen av de som støtter oss.

Når det gjelder de tre kveldsturene som vi arrangerer i løpet av året, er det skam å si at det er kun ca 20 medlemmer+- som deltar i opplegget. Det ligger tross alt en del arbeid bak disse arrangementene også, selv om det muligens ikke virker slik. Turene blir forsøkt lagt opp slik at de aller fleste skal kunne være med, tatt i betraktning når det gjelder terreng og adkomstmulighetcr. Tenk litt på dette og møt opp, og om ikke annet så er det jo en hyggelig avkopling!

Vi har lagt opp til en søndagstur med buss, og dagen er 21. august. Dette er en rundtur til Indre Østfold, og da det ser ut som medlemmene gjeme vil utforske sitt eget fylke - Østfold, er muligheten nå til stede. Jeg håper derfor du har satt av dagen og vil delta. Vedlagt følger en invitasjon med beskrivelse av turen.

Som flere år tidligere vil historielagene sammen med Sarpsborg kommune og Borgarsyssel Museum også i år stå for arrangementet når det dreier seg om Kulturminnedagen

11 .september 2005. Årets tema er "Fra slegge til mus".

Arrangementet blir avviklet på Borgarsyssel Museum, men du kan lese mer om dette i avisen etter hvert.

Jeg ønsker alle en riktig god sommer.

Aslaug Barfelt

TUNE KOMMUNE OG 1905




7. juni 1905 hadde stortinget vedtatt å oppløse unionen med Sverige. Svenskene protesterte og forlangte at det i Norge skulle holdes folkeavstemning, slik at det norske folk selv skulle få uttrykke sin mening. En slik avstemning ble holdt 13. august. I Tune og Rolvsøy ble det avgitt 1 354 stemmer. De stemmeberettigede
skulle svare ja eller nei på om man var enig i "den stedfundne Oppløsning af Unionen eller ikke". - Samtlige svarte ja. På landsbasis var 1/2 promille, eller 184 personer, imot unionsoppløsningen.- På bildet fornemmer vi noe av valgstemningen utenfor tune kommunelokale. Det er høytid, og folk er møtt frem i sin fineste stas. Bildet er tatt fra øst, og i bakgrunnen skimter vi Tune kirke. Foto: Østfold fylkes billedarkiv.

I år feirer vi jubile for unionsoppløsningen med Sverige. Klok politisk ledelse og diplomatisk kunst på begge sider av grensen har fått æren for den fredlige løsning, men uten væpnet mobilisering og soldater på vakt ved grensen, ville unionen ikke blitt oppløst, dvs. svenskene ville ikke gitt slipp på Norge, som det hadde blitt tildelt ved Kielerfreden i 1814.

De norske soldater som trakk i uniform, og som plantet bajonetter på Krag Jørgensen geværet, fratok de svenske generaler lysten på et angrep mot vest.

De norske soldater som sto ved grensen sikret Norges uavhengighet i 1905. Av den grunn fikk disse soldater mye takk og ære i årene etterpå. Med stolthet kunne noen fortelle om dagene på vakt mot svenskene.

En av dem var Nils Fjeldli i Eidet, søndagsskolelærer gjennom 50 år. Han var rekrutt og på nøytralitetsvakt sammen med A. E. Lund, jernvarehandler i Sarpsborg. De ble soldatkamerater for livet - absolutt ærlige og fredsæle. Stridslysten lyste ut av øynene deres når de fortalte om bajonettene som ble slipt før marsjen mot Iddefjorden og Svinesund.

Kraften og krigslysten syntes like sterk som hos Daniel i løvehulen!

Min far sto til konfirmasjonen i 1905, leste i drengestuen på prestegården.
Presten Ole Ulsteen tok hele kullet med ned til veien for at de skulle se
de norske soldater som med larmende kavaleri styrte mot grensen.
"Fortell det til deres barn", sa han. Det herved være gjort.

Det bodde ca. 7 000 mennesker i Tune i 1905. Av disse var ca. 500 født i Sverige og var fremmedarbeidere. Folkeavstemningen fant i Tune sted i det nye kommunelokalet på Grålum.

Den svenske regjering måtte være dårlig informert da den krevde folkeavstemning i spørsmålet om unionsoppløsning. Til deres unnskyldning kan nevnes at tiden manglet både Gallup og massemedia. Ønsket om full selvstendighet for Norge lyste over landet.

Einar Bjørnland

SPENNING LANGS GRENSEN

Østfoldingene har gjennom flere hundre år levd i spente stridigheter langs svenskegrensen. Militære trefninger, beleiring, nød, mobilisering, grensevakt og formynderholdning har gjentagne ganger avløst hverandre som historiske hendelser.

På grunn av sin strategiske beliggenhet har Tune i aller høyeste grad fått merke dette. Ferjestedene Sandesund, Rolvsøysund og Solisund langs Kongeveien er ofte omtalt som sentrale militære stillinger.

Her kommer et par korte episoder som angår Tune:

Prost Joh. Cold. i Nedre Borgesyssel forteller at både i 1567 og 1570 angrep svenskene Norge med rov og plyndring. Sarpsborg ble brent, og på Tune Skov sto det et stort slag på palmesøndag enten i 1567 eller 1570 (dette er usikkert). Nordmennene seiret og mangfoldige svensker ble begravd i Haraldstadmyra på Grålum.

Johan Storm Munch's "Saga" forteller at Kong Carl XII i sitt mislykkede forsøk på erobre Norge i 1716 kom til Sandesund, hvor det da var forskansninger.

Mens han foretok et rekognoseringsritt på den andre siden av Glomma, ble hesten skutt under ham. De svenske uniformer var så behengt med glitrende stas at de i solskinnet presenterte seg som ekstra gode skyteskiver for de norske dragoner.

Det er viden kjent at Carl XII ble skutt under beleiring av Fredriksten festning i 1718. Kanskje han burde tatt forvarselet ved Sandesund mer alvorlig?


Ved unionsoppløsningen i 1905 var det stor spenning og overhengende fare for krig. Regjeringen ga den 13/9 ordre om mobilisering av 4 linjebataljoner og landstormtropper på Østlandet. Grensevakt lå kampklare i flere måneder.

Heldigvis seiret fornuften på begge sider, og konflikten ble løst på fredelig vis.

Det er verdt å feires!

Med bakgrunn i disse kjensgjerninger og at østfolddialekten blir betegnet som stygg og rar, sprakk det for en greåkering som på et møte traff en bonderomantisk bunadkledd snobb fra et av våre dalfører.

Kultursnobben hevdet nedlatende at Østfold ikke hadde bidratt noe til Norges nasjonale kulturliv og velferd. "Takke faen for det" sa greåkeringen, "mens dere har sotti på fjelltoppæne og spellæ lur har vi loggi på gresæ og forsvart landet våres".

Jan Kalnes

OPSTADFELTET

Ved henvendelse til fylkeskonservator Stein Schjelle, får vi opplyst at avvirkningen av skog som må til på Opstadfeltet for å komme i gang med opprydningen, dessverre måtte utstå på grunn av værforholdene. Det har ikke vært nok kulde i vinter (tele i bakken), slik at tunge maskiner kunne benyttes til arbeidet. - fordi skogbunnen kunne bli ødelagt. Det er viktig med hensyn til det videre arbeidet.

Vi må bare smøre oss med tålmodighet.

Aslaug Barfelt


STORE TUNE OG LILLE TUNE

Et forsøk på grenseoppgang i popularisert form.
Denne lille artikkel er blitt til på bakgrunn av innlegg i SA, tilknyttet en
nylig oppstartet barnehage på raryggen.

Oversikten for eiendomsgrenser til jord og skog er sikret ved inndeling av gårdene ved et gårds- og bruksnummer. I Tune har vi 96 gårdsbruk. I tidens løp er det skjedd en fradeling av de store enheter. Disse enheter har fått sitt eget bruksnr.. I Tune har vi ca. 1 200 bruksnr., og mange av disse er igjen fradelt i tomter som ledd i arveoppgjør eller som salgsobjekter.

Et gårdsnummer er knyttet til opprinnelig bosetting rundt et tun med våningshus og låvebygning etc. Dette gårdstunet kalles hovedbølet. Gården Tune eller gårdene Tune synes å ha følgende geografiske ramme: mot øst ligger prestegården Valaskjold, mot syd og vest Alvim og Grålum, mot nord er grensen Haraldstadmyra og Bjørnstad, og mot nord støter eiendommen mot Holleby og Tunevannet. Innenfor dette området befinner seg dyrkningsjord og skog av fremste kvalitet, og stedet var et sentrum for det kulturelle og politiske liv.

Eierne har vært mange. Den største av dem var lensmann Arvesen. På slutten av 1800 tallet eide han det aller meste av disse herligheter samt Østre Vister med nåværende Vistergrop. Hovedresidensen for lensmannen var imidlertid Øsaker. Alt dette jordiske gods og gull kunne ikke forhindre at slekten døde ut.

Innenfor denne ovennevnte ramme befinner seg fra slutten av 1700 tallet to separate gårder - Store Tune og Lille Tune. I areal syntes gårdene å være jevnbyrdige. Kirken lå midt inne i dette område, og Gravkapellet fra 1934 lå på Lille Tunes grunn. Hovedbølet på Lille Tune lå rett øst for kirken. På denne grunn lå sannsynligvis Kolerakirkegården. Gården ble lenge brukt som bolig for presteenkene og hennes barn, som var svært så mange. En kan spørre seg hvorfor gården ble kalt Lille Tune. Forklaringen kan være den store aktiviteten på den vestlige gården.

Gamle Kongevei over Hundskinn svingte forbi denne gården videre mot nord. Hovedbølet lå nede ved kanten av Tunevannet, og låven lå i nord syd retning og hovedhuset lå i sammenheng med driftsbygningen. Gården var gjestegiveri og skysstasjon med rett til å brenne brennevin til gjestene. Dette førte selvsagt til brudd på søndagsstillheten og konflikt med kirken.

Lille Tune fikk gårdnr. 64 og Store Tune nr. 65 - inndeling av nummer skjer langs en syd nordgående akse. På grunn av vegene var området for Store Tune større på nordsiden enn løkkene er i dag.

I 1894 brant all bebyggelse på nordsiden. Våningshus og nødvendige uthus ble utvidet og fullført på toppen av raet vest for kirken - Breviks eiendom.

Hovedbølene for de to eiendommer er altså lokalisert øst og nord for kirken. Innmark, utmark og skog er drysset ut over det store området, periodisk med fellesdrift av visse teiger. Et fellesmål syntes å være at teigene skulle ha adgang for folk og fe til Tu ne vannet.

Det finnes et kart fra 1880 i målestokk 1: 2000, utarbeidet av O. Frobøl som viser den innbyrdes arealfordelingen mellom de to gårdene. I tidens løp er det skjedd tallrike fradelinger, og disse har fått sine egne bruksnummer. Antall fradelinger synes å være langt større for Lille Tunes vedkommende. Fradelingene førte til nødvendig byggevirksomhet. Svært mye av denne bebyggelse fant sted rundt forrige århundreskifte og er historisk sett av ny dato. Det vil bli altfor vidløftig i denne artikkel å beskrive de mange bruk som sorterer under gårdsnr. 64, Lille Tune henholdsvis Store Tune gårdsnr. 65.

La det viktigste være nevnt: Under Lille Tune sorterer den tidligere eiendommen til Knut Tune, deler av Lekevoll, Rognebingen osv.. Under Store Tune henhører W. Ellingsens tidligere eiendom Tingvoll, Netthus, området rundt Grålum senter osv..

Kilder for denne artikkel er selvsagt André Skjelle og Ernst Gerhardt og Tune bygdebok.

I bygdebøkene har vi en betydelig lokalhistorisk skatt. Informasjonene er nødvendige og morsomme. Når du nå er ute og går, kan du kanskje ha en viss glede av å vite hvor grensene gikk i gamle dager!

Einar Bjørnland

TANKER RUNDT ET 60 ÅRS FREDSJUBILEUM

I Tune Historielags navn
nå i maidagene 2005
ville det for mange vært et savn
om vi ikke markerte freden i 1945.

Den 8. mai - dagen for Hitlers og nazimens fall
vil alltid forbli et ærerikt tall.
Jeg satt her forleden
og tenkte på freden.

Det er vel verdt å minnes
av alle nordmenn, hvor hen de måtte finnes,
ikke bare fordi vår innsats hadde vært så veldig,
men fordi vi har vært så uendelig heldig
å bo i en fredelig del av verden,
og i 60 år nydt godt av velferden.

Jeg tenkte tilbake på ny og på ny,
og så kom minnene i revy :
Husker du Mussolinis fascisme
og Hitlers nazisme?
De endte med en verdenseksplosjon,
som angikk hver eneste nasjon!

De samme kreftene truer oss nå. Måtte vi bare ha vett til å forstå !
Frihet og fred er aldri vunnet for godt.
Måtte dette budskap en gang bli forstått !

Husker du Øverlands advarsler om ikke å sove
så passivt og søtt i vår egen alkove.
Han sa: Forsvar dine barn med knyttede hender,
for hele Europa og verden brenner !

Du må ikke sove, gjentok Øverland.
Hos ham var det ingen tvil.
Allikevel opplevde Norges land uforberedt,
et angrep den 9. april.

Husker du første gangs flydur og skarpe skudd,
da hygge og fred til redsel ble snudd ?
Husker du Regjering og Konge på flukt i mot nord?
I Elverum ble det sagt de riktige ord !

Et tydelig nei til det tyske diktat,
så fikk Konge og Regjering det fulle mandat
til å styre Norge fra en annen stat.

I Tromsø lå krysseren Dcvonshire og ventet,
og Konge og Regjering til England ble hentet.

Husker du krigens innledende faser
da Hitlers krigsmaskin framover raser ?
Europa i vest til den Engelske kanal,
Kaukasus i Øst, som skulle bli fatal.
Hellas i sør, og Rommel i Afrika,
Japanernes angrep på Pearl Harbour og Amerika .

Husker du sangene som ble sunget den første tiden ?
Jeg har tenkt på det siden.
Aldri kom vel salmer og glødende fedrelandssanger så ofte
fra nordmenn i nisseluer og lusekofte !

Om litt kom humoren inn som det sterke våpen.
For latter og satire lå fienden åpen.
Men, en måtte balansere på den rette side av streken,
ellers kunne det bli en fryktelig slutt på leken !

Husker du Terbovens plakater, skrevet med påholden penn.
De startet som oftest med: Skutt blir den !
Skutt blir den som eier radio, ja, verre enn det var våpen !
Skutt blir den som med hemmelig avis under kåpen !
Skutt blir den som nekter ordre eller hjelper fange !
Forbudte saker var uendelig mange.

Husker du veltrente tyske soldater
med spesialvåpen og utstyr på streder og gater,
mot norske loslitte styrker med "kragen" og en boks med kippers,
og gutta på skauen med stengun, armbind og eplenikkers ?

Men gutta var kjent i terrenget
og flyslipp fra England ble fanget i fallskjermhenget.
For kom det en melding, så viste de klassen.
Om natta de var på den avtalte plassen !

Husker du arrestasjoner, hyl og barnegråt ?
Grini, Møllergata 19 og Victoria Terrasse gjorde mang en panne våt !
Husker du svartebørshaier og oppotunister ?
De var verre enn de fleste nazister !

Husker du oppfinnsomhet og jøssingsymboler ?
Tøylapper og skjerf som ble selskapskjoler.
Nisselue på hodet og binders på brystet
var protester mot alt det tyske !

Husker du omslaget ? Ja, husker du det ?
Det begynte i første halvdel av førtitre.
Hitlers første nederlag kom i januar,
da russernes seier i Stalingrad var klar.

Husker du Sverigesuppa ?
Daglig servert til den norske skolebarngruppa.
Det smakte og monnet godt med betasuppe og havrevelling.
Den hindret mange barn i å gå ned for telling !

Husker du villagrisen ?
Ja, den tok prisen !
Det gryntet i kjeller, på loft og i skjul,
for å redde ribba og flesket til jul.

Husker du freden,
den inderlige og spontane gleden ?
Aldri ble det vel grått så mange liter,
for situasjonen besto av så mange biter.

Alle var lettet, men mange var såre,
altfor mange hadde sett sine kjære på båre.
Altfor mange fikk varige men,
uten at samfunnet løftet en sten.

Men gleden var ekte og dyp og ny.
Vi følte vi svevde på lykkens sky !
Vi sa med beundring og med rette :
Hvem kan vi takke for dette ?

Vi husket heltene Max Manus og "Kjakan",
Det fantes vel ikke makan !
Jo, det fantes mange slike,
Men husk, vi mennesker er ikke like !

Alle kjente og ukjente som gjorde sin plikt
uten omtale og uten svikt.
For dem bør vi i dag med bøyet nakke
hilse og inderlig takke
for 60 år med fred i Norge.
Men denne fred kan ingen borge.

Apropos 60 år med Norge i fred ? Det stemmer slemt !
Har vi allerede Kosovo og Irak glemt ?
Det var da åpenbart
at Norge deltok som den angripende part.

Fra sikre posisjoner var vi krigsspesialister,
Som "kirurgisk" bombet og drepte uskyldige sivilister.
Galt eller rett, det var dog sant !
Men kan vi leve med de argumenter vi fant ?

Ofrene skrek med skrekkfylte lunger:
Dere taler med minst 2 tunger!

Jeg strever med denne vanskelige tesen:
Mennesket er et ynkelig vesen !
Men på en eller annen merkelig måte,
og det er for meg den underligste gåte:
Det gode vinner til slutt !
I hvert barn, hver voksen jente og gutt.

En kan bli religiøs av mindre !
Og en tanke kan ingen hindre,
at dette faktum bærer et sannsynlig bud
om at det må finnes en eller annen allmektig Gud.

Så kanskje takken for fred burde formes som en bønn
Om framtidig velferd og fred for vår datter og sønn.

Jan Kalnes


ISEN PÅ VISTERFLO - MØTEPLASS FOR SPORT OG ROMANTIKK

Det er en halv sannhet at nordmenn er født med ski på bena - de er født med skøyter også. Forresten sa ikke våre foreldre "skøyter", men "skeiser" eller "cheser". Hva var opprinnelsen til denne rare uttale? På engelsk heter det skating, men det fins også liknende ord "chasing", som betyr jagende. En skøyteløper bøyd forover i fart langs elvebredden kan gjerne likne på en jagende skikkelse.

Isen innbød forresten til mange slags jakt. En svensk - norsk skillingsvise vitner om varme hjerters slag på kaldt underlag. "I kveld skal jeg møte min Kalle på isen - det er nå mitt fasta beslut, men skulle så mamma få nyss om kurtisen da ville det væra vel slut, men spit vegar går jeg der andre får falle for det gjorde mamma da mamma var flicka" osv.

Naturopplevelser på isen var ikke begrenset til varme hjerter, men til rikdommen i det mektige element. Elveisen var aldri i ro. Det buldret og braket. Som følge av endringer i vannspeilet og skiftende kulde slo den nifse sprekker.

På Visterflo , fra Soli til Ryenlandet kunne horisonten i tillegg opplyses av blafrende lys fra taterråker. Disse var rester av sagflis fra Solibruget. Den avga gassen metan som var lett antennelig for raske skøyteløpere. Ingen moderne ishall kan by på slike kulisser og opplevelser som naturen selv kunne den gang.

Utstyret for skøytegåing på Visterflo var enkelt og mangeartet. Det var snabelskøyter og lengdeløp som med solide remmer var strammet til beksømstøvlene. Remmene var hjemmelaget, skåret ut av en lærrull fra Lae Evensen. Lærremmen var forsynt med en spenne som enten var sydd fast med hjemmelaget bekatråd eller forbundet med en kobberklinke.

Ved siden av disse "kjøpaskøy ter" måtte gutter og jenter ta til takke med enda enklere utstyr. På Visterflo var altså utstyret meget variert. Det enkleste var en rektangulær trestokk med et spor for et sagblad hvor tennene var slått innover. Man kunne i sannhet snakke om gjenbruk av tingene.

En eiendomlighet ved disse skøytene var lyden mot isen. Det sang i dem, antagelig fordi bladet var så tynt og bøyde seg under fart. Lengdeløp med påmonterte støvler fantes ikke blant de håpefulle på Visterflo før krigen, med unntak av en gutt. Han hadde fått tak i noen av en Sarping, men den ene skøyta hadde gjennomgående brudd i stålet. Stål lar seg ikke sveise eller lodde, og gutten måtte i praksis gå på skøyter på et ben.

Det høyst ulike utstyr ble ikke tillagt noen vekt verken ved arrangementer i hurtigløp eller bandy. Man kom som man var. Inspirert av Hadelandstrioen (Staxsrud, Engnestangen og Ballangrud) var skøyteløp en nasjonalsport. Skøyteløp i flere aldersgrupper ble jevnlig arrangert på Visterflo, Aagaardselva og Skinnerflo.

Skøyteløp ble spontant avviklet. Det var ingen forening eller organisert lag som sto bak, men ildsjeler med sans for organisering.. Hans Antonsen var primus motor i mange konkurranser. Foreldrene hadde ingen befatning med sporten bortsett fra å godkjenne isens tykkelse.

Arrangement krevde svær innsats. Banen var gjerne 500 meter innringet av fastfryste grankvister med to spor i svingene. Et C moment for de minste var å kunne legge over i hele svingen uten å ta nye tak.

Mest populært var nok bandy. Før krigen var alle køller selvproduserte og laget av en stang i løvvirke med en egnet vinkel i enden. På fine skøytedager kunne det være hundrevis av mennesker på Visterflo med oppvisning av ulik fart, og med forsøk på piruetter samt presentasjon av det siste nye i epleknicers og hjemmestrikka golfjakker.

Premieutdelingen -ja, den fant sted bl.a. i det lille forsamlingslokalet, Kofferten på Rostad. Asbjørn Stekkebakken dro trekkspillet og Åsmund forsøkte seg som vokalist i schlageren "Sydhavets rose Lille Malu, kom la meg favne deg nu". Ungdom fra begge sider av floa satte hverandre stevne her, og som navnet tilsier var lokalet trangt og lite. Det ble lett oppvarmet både av ovnen borte i hjørnet og av det edle fludium på baklomma.

De fleste forlot selskapet på sparkstøtting, for skøytene var visstnok blitt ustø og sløve til tross for at de hadde fått en fin omgang på slipestenen tidligere på dagen.

Hurtigløp på skøyter var nok forebeholdt de flinkeste, men bandy samlet alle. Etter krigen ble bandy en organisert idrett med turneringer oftest på en bane ut for Moa eller på Tune vannet.

Denne artikkel har forsøksvis skildret fart, glede og sol over isen, men den har ikke beskrevet de skuffede hjerter når isen ble skjult av nattens snøfall, eller da hun ikke var på isen likevel. Hadde hun valgt andre isflater og andre arenaer for sine sirkler?

Einar Bjørnland

JULEMØTE 10. DESEMBER 2004

Lagleder Aslaug Barfelt ønsket 50 medlemmer velkommen til årets julemøte i Lande Bosenter, og samtidig fikk vi den gode nyhet at TuneRuner nr. 49 var ferdig fra trykkeriet og klar for utsendelse. Dette nummer av bladet er denne gang i stor grad viet historielagets 25 års jubileum og er på hele 56 sider.

Kveldens kåsør , naturgeograf Tormod Klemsdal som tok for seg temaet: Sarpsfossens naturhistorie og kulturhistorie. Vi fikk et innblikk i hvordan Sarpsfossen ble til. Et tidsperspektiv helt fra istiden og til havet trakk seg tilbake og opp til våre dager.

Som seg hør og bør sang vi kjente og kjære julesanger, ledsaget av Else Helliksen som spilte piano. Deretter ble det servert flotte snitter, hjemmebakte kaker og kaffe.

Etter kaffen fortalte Einar Bjørnland om arbeidet med det tredje og siste bindet av Tune Bygdebok som omhandler tidsperioden fra 1930 og frem til 1992 hvor kommunesammenslutningen fant sted. Boken ble lansert på Sarpsborg kommunes Litteraturuke 14/11 og er lagt ut for salg.

Kvelden ble avsluttet med trekning av vakre blomster - hvor loddsalget

innbrakte hele kr. 2720,-.

Aslaug Barfelt takket for fremmøtet og ønsket alle en riktig god jul.

Per E. Lundh

VÅRMØTE 12. APRIL 2005

Det var møtt frem 45 medlemmer til historielagets vårmøte i Lande Bosenter som ble ønsket velkommen av lagleder Aslaug Barfelt. Medlemmene ble så orientert av lagleder om hva styret arbeider med for tiden. Vi ble også minnet om kveldsturene til Renseanlegget på Alvim 11.mai og til Storedalanlegget i Skjeberg 8. juni.

Det vil også bli arrangert en kveldstur til Sætre i øvre Tune 25. mai.

Denne for å vise traseen hvor en gammel ferdselsvei gikk her oppe. Medlemmer av Stedsnavnskomiteen og Husmannsplasskomiteen vil gå sammen om å opparbeide stien og registrere husmannsplasser som finnes der. Det presiseres at området er ulendt og en bør ha gode muligheter for å ferdes i slikt terreng for å være med.

Deretter ble ordet gitt til kveldens foredragsholder Ketil Johansen fra Rygge Historielag. Han hadde kalt sitt meget interessante foredrag: "En eldgammel grend i bygda", og stedet er Rør - gårdene, Rørgrenda i bygda Rygge. Vi fikk bli med på en historisk reise helt fra de første menneskelige aktiviteter en gang i steinalderen, gjennom de forskjellige tidsepoker og helt opp til våre dager.

Samtidig fortale foredragsholderen om at Rygge Historielag arbeider med å få flyttet et våningshus bygget i 1713 frem til Rygge Museum.

Det ble som vanlig servert kaffe og snitter, og utlodningen innbrakte kr. 1 910,-

Per E. Lundh

SLEKTSGRANSKERGRUPPA

Slektsgranskertreffene er i full sving, og de nye mikrokortene som ble bestilt for utskifting av gamle dårlige kort er på plass.

Knut Sy versen forteller at det fortsatt også fra høsten vil bli 2 treff i måneden. Sørg for at han og de andre som arbeider med gruppa får godt selskap framover!

Aslaug Barfelt

PÅ GJENGRODDE STIER PÅ SÆTRE



SÆTRE: Tore Sverresen (t.v.) var guide på visningsturen på Sætre. Interesserte tilhørere er fra venstre Ingjerd Braathen. Margareth Minge, Halvard Kvisgård, Heidi Stensland, Thore Berg, Roar Opstad (delvis skjult), Elisabeth Berg, Svein Cato Torskenæs og Arne Martinsen. Foto: Øistein Bøe, Sarpsborg Arbeiderblad.

Tune historielag inviterte til en særdeles interessant tur på Sætre onsdag. Der kunne man vandre på stier i et område hvor det i sin tid var fire gårdsbruk og åtte husmannsplasser.

Tore Sverresen guidet turgåerne, og det ble stopp på flere av de tidligere husmannsplassene. Det gjaldt blant annet Haga, Skrangledalen, Fosselia og Hytta. I beste fall er det noen hustufter tilbake, men det var likevel tilstrekkelig til at deltakerne kunne gjøre seg noen refleksjoner om levevilkår og arbeidsforhold.

I Sagbekken var det i sin tid to oppgangssager som man mener å vite beliggenheten av. Sagdriften startet så tidlig som i 1668. Det var også mølle på Sætre, men der er man mer usikker på plasseringen. Tune historielag har tatt initiativ til å merke en turløype på Sætre, i området mellom Trøskenveien og Mingevannet, og onsdagens samling var en foreløpig visningstur for medlemmer og andre interesserte. Thore Berg sier til SA at man tar sikte på å rydde og merke en trasé, og at man vil sette opp informasjonsskilter blant annet der husmannsplassene lå. Turløypa vil på et strekk følge en vei som i alle fall fantes i 1775. Berg mener målet må være at dette arbeidet kan være avsluttet innen våren 2006.

Turen tidligere i uka ga i alle fall en solid smakebit på hvilket fantastisk
område turløypa vil ligge i - både når det gjelder natur og historie. At
turfølget gikk på en staselig rådyrbukk satte jo bare en ekstra spiss på
opplevelsen.

Øistein Bøe.




Kart over området ved Sætre mellom R.V. 114 og Mingevannet.

HOPPBAKKEN I NESDALEN

I løpet av vinteren har det vært skrevet en del i lokalavisen SA om hoppbakker rundt om i distriktet vårt. Det har også vært skrevet litt om hoppbakken i Nesdalen på Hafslundsøya, men som nå er borte for alltid. Kan vi si at urbaniseringen har krevd sitt?

Jeg vokste opp i nærheten av hoppbakken på Øya. Jeg kan huske at hoppbakken ble et slags samlingssted for oss gutter, selv om bare få av oss torde sette utfor. Hoppveien var i sin tid bare en slags sti som førte ned i dalen. Det var reist et stillas på en lav kolle, og ovarennet ga fin fart utfor. Hoppet var stort, og jeg syntes det var ruvende og spennende - nesten skremmende. Jeg kan ennå i dag ikke begripe hvordan jeg kunne sette utfor bakken den ene gangen jeg dristet meg til å prøve.

Det ble arrangert skirenn noen søndager, og det ble de voksne guttene som deltok. Utdeling av premier var det ikke mye av, men det å hoppe langt ned i bakken ga ære og prestisje. Jeg kan ikke huske at hoppene ble målt i meter hver gang, men kvister ble satt opp i unnarennet etter hvert som hoppene ble lengre og lengre. Hoppski med 3 render var i skuddet. For å oppnå god gli ble skiene smurt med tørka parafin eller voks. Stor anerkjennelse fikk den hopperen som tok "Kongsbergknekken". Guttenes forbilde den gang var brødrene Ruud fra Kongsberg med Birger Ruud i spissen og en hopper ved navn Reidar Andersen.

Så hendte det en dag at vi begynte å provosere Hans, som var en del eldre enn oss. Vi mente han ikke torde hoppe i bakken fordi han var redd. Da sa Hans: "Jeg skal vise dere at jeg tør!"

Dermed gikk han opp for å hoppe og klatret opp på det vaklende stillaset med skiene på nakken. Det ble ropt at alt var klart, men i det Hans satte utfor, hektet bindingen seg fast i en grankvist på stillaset. Det buttet i mot, og Hans stupte utfor. Han ble hengende å dingle med hodet ned og beina opp. Da bindingen ble løsnet, havnet han i snøhaugen under stillaset

Guttene i unnarennet stod og ventet og sendte spente blikk oppover i bakken.
"Kommer`n ente æ?"
Da hørtes en røst ovenfra: "Nei, han har dotti ned!"

Knut Fjellberg

GODE GAMLE DAGER - FANTES DE?

Et korrekt bilde av fortiden kan ikke beskrives med adjektiver. Historien er altfor sammensatt til det, og de mange mennesker foran oss er altfor mangfoldige til å bli betegnet som en gruppe. Dertil kommer at vår erindring har tendens til å sensurere det triste og ubehagelige.

Denne tendens settes nå til side når vi lar Ole Haugestrand fortelle en episode fra ca. 1895 i Soli :"En familie bodde på husmannsplassen Huset. Den lå under Sanne og Soli Brug. Faren døde, og enken med 3 mindreårige bam satt alene igjen uten forsørger. Offentlige støtteordninger var fremmedord på den tid, og Brugets økonomi var samtidig skrall. Sagene i fossen sang på det nest siste vers.

Spørsmålet er om økonomien var så skrall at det var nødvendig å ta tilbake det den lille familien hadde lånt fra Bruget? I de følgende dager krevde Bruget returnert alt av innbo i husmannsstua - som senger, skatoll, kommoder og skap. Det var bare en ting som ble stående igjen, og det var kjøkkenbordet.

Nei, de gode gamle dager eksisterte vel bare i vår ønskeverden. Mer fra livets harde virkelighet i neste nummer.

Einar Bjørnland

Artikkelforfatteren ser gjeme at leserne bidrar med egne opplevelser eller historier som er blitt fortalt av slektninger opp gjennom årene. Det er som alle vet hjelp å få til å skrive det ned. Redaksjonskomiteen vil gjerne høre om den harde virkelighet.

Redaksjonskomiteen.

ÅRSMØTE 15. FEBRUAR 2005, LANDE BO OG SERV.SENTER

Tune Historielags leder, Aslaug Barfelt, ønsker 50 tilstedeværende medlemmer velkommen til årsmøte 2005.

4 lagsmedlemmer er gått bort siste år. Vi minnes disse med en stille stund. Det er ingen innvendinger til årsmøtets innkalling. Årsmøtets dagsorden godkjennes. Styrets forslag til møteleder, Svein Barfelt og referent Per E. Lundh godkjennes. Årsmøtet velger Arne Martinsen og Ottar Midthun til underskrift av årsmøteprotokollen.
Årsberetningen for 2004 leses av Aslaug Barfelt.
Bjørg Brusevold bemerker at årsberetningen ikke nevner at også hun
representerte laget ved Østfold Historielags årsmøte. Ved Østfold
historielags tillitsmannsmøte i Eidsberg møtte ikke Eva Bjerke men i
hennes sted Bjørg Haugli.
Lagleder sier at årsberetningen korrigeres etter dette.
Årsmøtet godkjenner så årsberetningen.
Møteleder leser komiteenes beretninger. Disse godkjennes av årsmøtet.
Regnskapet blir gjennomgått av møteleder. Revisjonsberetningen anbefaler at regnskapet for 2004 godkjennes. Årsmøtet godkjenner regnskapet for 2004.

I en kommentar etterlyser Aksel Christiansen at det i år ikke er trykt opp kopier av regnskapet til medlemmene. Styret tar dette til etterretning og lover å rette opp dette ved neste korsvei. Styrets forslag til budsjett for 2005 leses. Det er ingen innkomne forslag til årsmøtet. Valg. Møteleder leser valgkomiteens forslag til de ulike verv i historielaget.

Valgkomiteens forslag blir enstemmig godkjent. (Se vedlegg). Styreoppnevnte komiteer leses.

Disse går ut av sine respektive komiteer: Anne Lise Laursen og Rolf Theodorsen -

slektsgranskingskomiteen. Dagfinn Skrøder - arrangementskomiteen. Solbjørg Nome og Gunhild Tveter - kaffekomiteen. Alle får en velfortjent blomsterhilsen for sin innsats i komiteene. Møteleder avslutter så årsmøtet.

Møtet fortsetter som vanlig medlemsmøte, der kaffekomiteen serverer snitter, kaker og kaffe.
Etter bevertningen forteller Odd Haugli om sin og kona Bjørgs sensommertur - Norge på langs med bil. Startpunktet fra Greåker, videre opp Østerdalen, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.
Returen gikk delvis i Finnland, delvis i Sverige. Så inn i Norge igjen og langs
Helgelandskysten i nydelig sommervær, til man til slutt ender på Greåker
igjen, 600 mil og 14 dager senere. Det ble mange stopp og mange bilder
underveis som vi tilhørere fikk ta del i.

Kveldens loddsalg innbringer kr. 2 050,-.

Tune Historielags gjenvalgte leder, Aslaug Barfelt, takker medlemmene
for fremmøte og ønsker alle vel hjem.

Per E. Lundh. Arne Martinsen Ottar Midthun

Referent. Sign. Sign. Sign.

GAMLE TUNERUNER

Dersom noen av dere mangler enkelte nummer av TuneRuner for å få hele serien på 50, er det råd for det. I lagets gjemmer har vi en god del tiloversblevne nummer. Riktignok er det noen få vi ikke har for utdeling, men det er mulig å få bestilt disse for under kr. 10,- pr. stk. Hvis du er interessert så si i fra til oss, og vi vil ordne dette i løpet av høsten.

Redaksjonskomiten

GRÅLUMSTUA





Foto: Svein Barfelt. Dugnad.

Årets arbeidsdugnad i Grålumstua og Arbeiderboligen med vasking og pussing ble utført onsdag 27. april av følgende 9 : Gunhild Tveter, Knut Syversen, Anne Lise Laursen, Solbjørg Nome, Lillian Th. Dybedahl, Asbjørn Bjørnstad, Eva Bjerke, Svein Barfelt og Aslaug Barfelt, som alle gjorde en skikkelig god jobb, og rent og pent ble det.

Det er ikke så lett å få samlet folk til arbeidet, men heldigvis kom "den gamle garde" og en ny for året møtte også - og takk for det.

Kommunen har i løpet av høsten installert nye panelovner, da det jo er nødvendig å holde en viss temperatur året rundt med hensyn til alt som skal taes vare på.

Utvendig er Arbeiderboligen som ny - rød og hvit og nymalt, og innvendig er det kommet nye gardiner og andre småting.

Vi har en etterlysning: Det mangler en gammeldags "vedkasse" av treverk - malt eller ikke - med lokk på. Den ville passe utmerket ved siden av vedovnen som står i Arbeiderboligen. Dersom du har en slik stående og som du ikke benytter, ville vi sette stor pris på å få overta den. På forhånd takk.

Det skal skje mer interessant i Grålumstua fremover. Østfold fylkeskommune, Museumstjenesten stiller en person til rådighet for museene i Østfold, for å få i gang registrering av museumsgjenstander. Det kan imidlertid ikke påregnes at registrator alene utfører selve registreringsjobben ved museene, slik at museene selv må stille med personale. Vårt første møte i den sammenheng finner sted 3. juni i Grålumstua. Dersom du kunne tenke deg å være med på denne svært interessante dugnaden, kontakt undertegnede.

GRÅLUMSTUA vil i sommer være åpen fra søndag 26. juni til og med 21. august fra kl. 12.00 -15.00.

Aslaug Barfelt

VERTSKAPET I GRÅLUMSTUA I 1796

I skriftet (utgitt av Tune kommune) som guidene får er det en beklagelig
feil. Det står at eieren av Grålum, Iver Torkildsen, var gift med en søster
av Hans Nielsen Hauge.
Iver Torkildsen født 1730 på Bjerketvedt i Svinndal, ble gift i 1771
(samme år som H.N. Hauge ble født) med Maria Bjørnsdatter fra østre Minge.
Dette til underretning for guidene.
Jeg vil ved en senere anledning skrive om Hans Nielsen Hauges fem søstre og deres skjebne.

Knut Syversen

NAKENBADING I TUNEVANNET




Foto: Østfold fylkes billedarkiv. Bading i Visterfio.

De fleste av dagens badegjester i Tunevannet tar nok sitt bad med sitt moteriktige badeplagg på kroppen, men om noen en sen kveldstime har latt klærne falle og senket sitt legeme i det våte element, kun iført Adams drakt, skal være usagt. Hvis så er tilfelle, er det vel ikke så mange av oss som irriterer seg så grenseløst mye av den grunn.

Går vi tilbake noen år i tid, til 1927, finner vi et innlegg i Sarpen fra en dame som gjør akkurat det - irriterer seg grenseløst over nakenbadingen i Tunevannet:


BADNINGEN I TUNEVANDET

Hr. Redaktør.

La meg gjennom Deres avis faa paatale den uskikk som det er, at bade uten badedragt, som foregaar ved Tunevandet. Det er mandfolkene som ikke eier skam i livet.
I gaar var jeg paa en liten rotur i Tunevandet, men jeg kunde næsten ikke
holde baaten indunder land for alle de væmmelige nakne mændenes skyld. Selv ældre mænd som burde ha bedre vett, badet nakne. Forbud mot at bade uten badedagter har vi vel ikke, men burde ikke den sunde fornuft tilsi at man bader med badedragt?

Sarpsborg H.juli 1927. Dame

Per E. Lundh

NYE MEDLEMMER

Espenes Gunnar, Hevn. 4, 1712 Grålum

Halvorsrud Turid og Guttorm, Lærer Nygårdsv. 19, 1710 Sarpsborg

Nesle Randi, Ulstensv. 22 b, 1710 Sarpsborg

Søyland Tor, Gauperfaret 32, 1712 Grålum

Bøe Øistein, Gamle Bøv. 142, 1735 Varteig

Vi ønsker de nye medlemmene hjertelig velkommen til laget.

Samtidig må jeg be alle medlemmer om å legge seg litt i selen for å verve familie, venner, og bekjente som nye medlemmer. Det er jo en kjensgjerning at vi som alle andre foreninger og lag har naturlige frafall i medlemsmassen, men dette bør vi klare å fylle på. Det skal ikke så store overtalelser til når du kan friste med både TuneRuner, Meldingsbladet fra Østfold Historielag og interessante medlemsmøter og turer for kun kr. 100,- /150,- pr. år i kontingent !!

Aslaug Barfelt

SKØITELØB PAA TUNEVANDET

Annonse i Glommen mandag 29. januar 1906:

Skøiteløb paa Tunevandet Søndag den 4. februar kl.l.
lst.kl. (Deltagere over 18 aar) lOOOm og 2500 m Kontingent kr. 1
2den kl. {Deltagere under 18 aar) 500m og 1500m Kontingent 50 øre
Deltagere melder seg hos Ole Iversen junior, Adr. Lilletorvet, Sarpsborg inden
1ste februar. Kontingenten for deltagelse erlægges ved fremmødet på isen.
Billetter med program av 0.25 faaes paa banen.

Glommen mandag 5. februar 1906 referat:

Skøiteløbet.

Denne interessante sport og det straalende veir igaar hadde lokket frem en stor mængde tilskuere, som med spændt opmerksomhed fulgte de forskjellige løb. Det var noget af nyhedens interesse saavel over løberne som publikum. Vi fæster oss især over den tilfredshed som ofte lod sig høre, over, at vi endelig var kommet saa langt paa idrættens omraade, at et slikt kapløb kunne holdes. Med hensyn til løberne, maa der lades dem den ros, at de gikk til kampen med lyst. Og når vi ser paa de opnaaede resultater og samtidig erindrer, hvor vanskelig det har været for dem at træne ordentlig, maa det siges, at de fleste af dem gjorde sine sager meget tifredsstillende.

Samtidig som der opnaaedes meget respektable tider, var det ogsaa en fornøielse at se flere lægge for dagen et smukt løb. Vi nævner de to herrer fra Kalnæs samt brødrene Iversen.

Isen var haard og let at løbe paa. Der blæste lidt, men heldigvis var banen lagt saaledes, at vinden falt ind fra siden.

Sportens varme ven og velynder, Hr. Byfogd Falck - Ytter, havde vist skøiteløbet den oppmerksomhed at skjænke tvende ekstrapremier, ligesom Guldsmed Borgen havde opstillet en saadan.

Publikums holdning var mønsterværdig. Naar den aabne bane var saa let tilgjængelig fra alle kanter, maa det beundres, at det gikk saa let at faa entreen indkrævet. Det viste seg heldigvis, at det var ikke saa mange, som undlod at betale det lave adgangsbeløb. Vi gratulerer de samvirkende idrætsforeninger med det heldig afholdte skøiteløb og skulde dertil knytte ønsket om afholdelsen af et lignende løb for yngre klasser, forudsat at det ikke blev forbundet med for store utgifter.

Præmielisten for skøiteløbet paa Tunevandet igaar:

Iste klasse. Deltagere over 18 aar. Tiden i sek. For lOOOm og 2500m.

Iste pr. I. Bjerke, Kalnæs, stor sølvmedalje. 1,59 2/5 - 5,19 4/5.

2den pr. Gartner Christensen, Kalnæs. Liden sølvmedalje 2,07 4/5 - 5,40 1/5.

3dje.pr. O. Iversen jun. Sarpsborg. Broncemedalje 2,07 - 5,44 3/5.

Ekstrapræmie, opstillet af Guldsmed Borgen, tilfaldt Viggo Iversen Sarpsborg.

Ekstrapræmie, opstillet af Byfogd Falck -Ytter, tilfaldt G. Stang Sarpsborg.

2den klasse. Deltagere under 18 aar.

500m. og 1500m.

Iste pr. L. Hansen, liden sølvmedalje. 59 - 3,15 2/5

2den pr. O. Iversen jun. Sarpsborg 64-3,19 1/5

Ekstraordinært løb 5000m. Fritfor alle. Iste pr. I. Bjerke, Kalnæs 10,55 3/5. 2den pr. O. Iversen jun. 11,44 2/5.

Ekstrapræmie, opstillet af Falck - Ytter, tilfaldt Gartner I. Christensen, Kalnæs.

Per E. Lundh

HOS EN MODERNE ISAK SELLANRÅI TUNE - DEL 2

Fremmede folk kom aldri bort i denne avkrok av verden. Det eneste kunde være at en fuglejeger forvillet seg dit. Ellers var det kun en fjern nabo, som kunne slentre bort og kikke på far og sønner, der de strevet ganske ubekymret om hvad andre tok sig til. De hadde en oppgave, og den skulle løses. Så hadde de gleden av å se på engens og akrens kulør, at jordsmonnet og grobunnen blev bedre år elter år. Kristiansen satte op planer for år fremover og fullførte dem med godt resultat. Hver etappe blev en ny provins til landet lagt. Han lærte guttene å pløie. Selv gikk han sammen med en av de andre i gang med å bryte stubber ved siden av plogstykket. På denne måte vek skogteigene for plogjernet, akkurat motsatt av hvad som var skjedd under tidligere eiere. Nettop nu er han ferdig med en treårsplan. En myr på 40 mål omtrent, som aldri har vært tenkt utnyttet til eng - og akerland, er blitt frigjort for vannsig, ryddet og tilsådd nu i år. Det står nu fin havre-, hvete - og potetakre og duver over den før så vannfyllte myr. Kristiansen er tilkjent 400 kroner som belønning for denne prestasjon. Det halve beløp erholdt han da den halve tid for arbeidet var gått. I år da treåret er til ende, vil han få resten. Jordstyret har allerede vært på befaring, og var meget imponert over det gode resultat. Sytten mål av myrens oprinnelige 40 er dermed lagt under kultur, og gir de beste forhåpninger om godt høstutbytte allerede iår. Særlig står havren fin. Og den trodde Kristiansen bare skulde bli grønnfor. Men moden ser det nu ut til at den blir.

Med jordarealets utvidelse økedes også dyrebestanden på gården. Som nevnt, hadde nybrottsmannen en ku med da han kom til plassen, men fikk på langt nær høi nok til for for første vinteren. Nu går det en bøling på 8 melkekjør og to - tre ungdyr og gresser ute på jordene. Det er håp om å kunne sette på ti melkekjør utpå høsten i år, som tegner til å bli vel så god som fjorårets, og nytt brott er lagt til.

Ikke bare nybrotts- men også nybygningsarbeide ble en viktig faktor i Kristiansens nyskapningsverk. Han flyttet for alvor inn våren 1929. Da det led mot høst, måtte hus skaffes for dyrene. Også på dette område var han selvbergningsmann. Hadde i yngre år vært bygningssnekker, således var han i sin tid med å reise lagården på Næs herregård i Torsnes. Tømmer hentet han fra nybrottet sitt, og byggmester var han selv. I potetoptagninens tid, sendtes familien til potetåkeren, mens han selv tok til å bygge lagård. Han fikk den under tak til høstregnet kom for alvor. Deltok også i denne tid i skogskjøring om dagen, og murte op fjøset ved lys av en parafinløkt ved kveld og natt. Fjøset skulle være ferdig før jul, var hensikten. Det skjedde også, til stor forundring for de som tifeldigvis så på arbeidet. Julaften 1929 satte han inn i det nye fjøs de to kuer, han nu hadde.

Ar efter år utvidet nybrottet sig, høi- og kornavlingen var i stadig økning, og besetningen vokste i tilsvarende grad. Da tre - fire år var gått, tegnet Haregjellen til å bli et gårdsbruk som hadde krav på opmerksomhet, ikke minst på grunn av den imponerende innsats som dens tilblivelse skyltes.

Men det manglet en betydelig faktor i verdiforøkelsen. Noen veiforbindelse med omverdenen var det praktisk talt ikke. De to kilometer frem til hovedveien var ikke passabel for hest og vogn engang, ennsi bil. Kom en med sykkel, måtte den enten bæres, eller også settes igjen ved hovedveien. Imidlertid bedyret Kristiansen, at den tid skulle komme, da bil skulde sees på Haregjellens tun.

Og den moderne Isak Sellanrå gikk til verket. Sammen med sønnene sine brøt han sig frem i ur og myr, sprengte bergnabber og grov ut den gamle veirevne til passelig bredde. Omsider stod han ved endepunktet, hovedveien ved nabogården Stang. Da hadde han brutt to kilometers bilvei frem til gården, uten annen hjelp enn sine sønner. Juledag 1934 rullet den første bil inn på Haregjellens tun.

Dette tiltak har sannsynligvis ansporet Soliskogenes eiere til å ta et krafttak for å skaffe adkomstvei til de svære skogarealer i egnen. I år er siste hånd lagt på arbeidet på en vei gjennem Agnaltskogen, litt høiere op for Haregjellsmannens projekt. Det nye projekt er på 1200 meter, og munner ut i Haregjellsveien omtrent midtveis. Til dette stykke blev det av skogselskapet ydet 1000 kroner. Men Haregjellsfolkene fikk intet bidrag til sitt projekt. Noe fikk de av de 1000 kroner, men det var for arbeide de var med på ved dette anlegg. Ja det var tilmed ikke mer enn så vidt sønnene ble tålt på arbeidsplassen av folk som var satt der, av hensyn til forsorgsbudgettet. Denne institusjon er fremmed for Haregjellsfolkene, de kjenner den bare fra skatteseddelen. Det gled jo over uten videre bruduljer, takket være forstkandidat Sten Næså inngripen. Denne hadde nemlig tatt initiativet til og hadde ledelsen ved dette anlegg. Haregjellsfolkene blev da også tilstått en del bidrag for gruskjøring på nevnte stykke.

Nedskriveren var med på skogselskapets befaring i disse trakter i vår, og var vidne til, at det blev ropt hurra for Næs-projektet, som var blitt til ved tilskudd og offentlig arbeidshjelp, men ingen bemøiet seg frem til Haregjellen for å hylde de tre rydningsmenn der, som hadde lagt et nesten dobbelt så stort veistykke ved egen hjelp.

Nu ligger Haregjellen som et mønsterbruk dypt inne i skogtykningen, forbundet med omverdenen ved vei, passabel for bil. Og rundt omkring synger skogene.

Det er imponerende at efter 10 års forløp ligger 80 mål dyrkbar jord kultivert som moderne gårdsbruk, av plassens oprinnelige 130 mål. For å lede vannet ut, er det renset og gravet en 2 meter bred bekk, 900 meter lang, og som tilsig til denne lukkede diker i alle retninger, på tilsammen flere hundre meter.

Av de omtalte 40 mål jord, er de 17 dyrket op. Rundt denne er gravet et åpent dike på 700 meter. Tvers over og langs efter myren er strukket 12 lukkede diker, som også til sammen representerer adskillige hundre meter. Meget slit ligger bak dette arbeide. Her har ingen stabbursklokke kalt verken til hvile eller opbrudd. Døgnets lys og mørke, har vært det bestemmende. Om det er blitt en arbeidsdag på 8, eller 3X8 timer, har disse slitets menn ikke gitt sig av med å notere. De så sin glede i å legge mest mulig jord under plogen.

Det var søndag jeg arriverte pr. bil til nybrottsgården. Regn var det på formiddagen, men varm livgivende sol ut på eftermiddagen. Da så vi eiendommen i høisommerens skiftende grovær. Det dryppet av aker og eng som skinnende perler. Måltrosten kvidret sine eggende melodier fra bjerkelunden, gjøken gol fra en furutopp.

Efter å ha gått en runde på de vidstrakte arealer, som var vristet ut av villnis og vannfylte myrer, og nu lå som løfterik aker og eng og bølget i kveldsvinden, blev vi sittende på tunet i den vakre kveld, nybrottsmannen og jeg, og begge så vi utover det storverk han har drevet frem. Han er 68 år nu, men enda er det ikke spor av svekket energi å merke. Han forteller om sitt slit i de ti årene, som er ofret på dette nyrydningsverk, utbrer sig om nye planer og projekter. En skal nok bli overrasket over nye severdigheter, når en neste gang kommer til Haregjellen.

Vi ser på bygningenes plasering omkring tunet, en del av dem er uferdige. Her pågår jo stadig noe nybygning. For tiden er det stall, som er under utvidelse, mens et stort kombinert grise- og hønsehus er under bygning. Kristiansen spør hvad vi synes om plasenngen. Jo, det var ikke noe å si til det. Bryggerhuset er plasert efter anvisning av redaktør Urdahl, sier han. Vi stusser. Joho, det hadde sin riktighet. Redaktøren hadde vært der på en "Kjenn ditt Land" utflukt. Hadde da tenkt å legge huset mot en annen kant. Men etter Urdahls råd, hyggedes det der. Det er jeg meget fornøiet for, det kan du hilse Urdahl og si, la han smilende til.

Anton Kristiansen er typen på en ekte, helstøpt nybrottsmann. På et vis ligger det måskje i blodet, som slektsarv. Faren Kristian Johnsen, var det lignende to i. Sammen med faren Jørgen, som nu bor på Vestereng, Yven, var han med og brøt op plassen Yvenbraten under farens kyndige veiledning. Initiativ og virkelyst har særpreget hele familien. De har gjort sine innsatser i stilhet, uten brask og bram. En søster er den tidligere omtalte frue på Yvenbraten som er kjent for å ha etablert privat pleiehjem for sinnssyke kvinner, og som fremdeles leder dette.

På bakgrunn av dette trær rydningsmannen på Haregjellen frem for oss i den rette belysning.

"At far min kunde gjæra det
gjeve han hev gjort,
og fram i livet bæra så mykje
gjevt og stort.

Det blev frå dag til annan for
mig so god ei stød,
stor arv det er for mannen av
godtfolk væra fød".

Så sier Vinje.

N-by.

Isak Sellanrå er hovedpersonen i Knut Hamsuns roman:" Markens grøde," fra 1917.

TUNE HISTORIELAG

Styret og komiteenes sammensetning i 2005

Styret
Lagleder Aslaug Barfelt

Nestleder Bjørg Haugli

Kasserer Odd Haugli

Sekretær Per E. Lundh

Mater.forv./arkivair Eva Bjerke Svein Barfelt

Varamedl. Bjørg Brusevold

Revisorer Axel Christiansen Berit Christiansen

Komiteer Møte/arrangement
Johny Johansen (leder) Asbjørn Bjørnstad Knut Grubben

TuneRuner
Einar Bjørnland (leder) Knut R. Fjellberg Jan Kalnes


Slektsgransking Varamedl.
Knut Syversen (leder) Tor H. Nilsson Eva Bjerke Torill Skrøder


Valgkomité
Arne Martinsen (leder) Asbjørn Bjørnstad Jan Kalnes

Styreoppnevnte komiteer
Husmannsplasser
Per E. Lundh (leder) Asbjørn Bjørnstad Odd R. Borge

Stedsnavn
Roar Opstad (leder) Tore Berg Knut Fjellberg Guttorm Halvorsrud Oddvar Juliussen Arne Martinsen André Skjelle

Kaffe Grethe Eriksen Inger Kløften Kirsten Opstad
Reserver Aslaug Barfelt Eva Bjerke


TuneRuner

Redaksjonskomité: Einar Bjørnland,

Knut Fjellberg Jan Kalnes Redaksjonssektrtær, tekstbearbeiding og annonser: Repro og sideombrekking: Holt & Holt Trykk: Inprint as, Fredrikstad Ettertrykk uten kildeanvisning er ikke tillatt

TuneRuner 36. Mai 1998.

LEDEREN HAR ORDET

Utrolig men sant - neste år - 26. september er det 20 år siden Tune Historielag ble stiftet. Vi i styret er allerede i gang med forberedelsene til jubileet, og vil etterhvert trekke flere av medlemmene inn i dette. Det er meningen å markere denne milepel skikkelig.

Til i dag er det nå kommet ut 36 nummer av TuneRuner, noe vi har all grunn til å være stolte av - bortsett fra at det er svært lite av stoffet som kommer inn fra medlemmene. Redaksjonskomiteen står for det aller meste. Jeg er sikker på at nettopp du har litt av hvert å fortelle fra tidligere tider. De som steller med bladet bistår gjerne med å ra det ned på papiret dersom du ikke akkurat liker å skrive selv. Neste år vil vi gjerne gi ut et litt spesielt jubileumsnummer av TuneRune, og vi trenger derfor stoff spesielt fra deg!!

Jeg håper du leser nøye gjennom våre annonser som du finner midt i bladet, og at du benytter deg av de tjenester som den enkelte bedrift kan gi deg. Husk det er lett å lese telefon-nummer direkte her, og så kommer du i kontakt med trofaste medhjelpere som sponser oss på denne måte hvert år. Noen har gått ut siden i fjor, men nye har heldigvis kommet til. Vi støtter dem ved å benytte oss av deres tjenester.

Eidets Dag 16. aug. er også et arbeid vi har foran oss, og vi har allerede skaffet oss forskjellige aktiviteter for dagen. Mye mer skal komme, og vi vil be medlemmene om hjelp etter hvert. Det er mange ting som skal klaffe dersom vi skal klare å leve opp til det gode renomé vi skaffet oss i fjor. Det ville være svært hyggelig om du melder deg frivillig.

Dersom du ikke har vært nede i Eidet i det siste, er det verdt en liten tur. Etter at Tune Historielag tok fatt i de farlige bygningene der, er disse fjernet, og restene er kjørt bort. Laget har nå fått de rette instanser i vår kommune til å interessere seg for "Smia', før den forfaller helt. Det er lovet at dører og vinduer skal komme på plass i bygningen.

Den siste boken fra Tunes Gårdshistorie er i arbeide, men forfatteren Sven G. Eliassen tør ikke love hvor når den blir ferdig. Dessuten mangler det bevilgning av penger!

Brosjyren om Tømmertunnelen i Eidet skal deles ut til turistkontorer, campingplasser, ungdomsherberger o.l. hvor turister kommer.Dessverre måtte vi avlyse vår sommertur til Folkemuseet på Bygdøy. Det er grunn til å tro at turen kolliderte med flere andre turer som arrangeres samme dag. Det er beklagelig, men det er slikt som skjer.- Se ellers på møtekalenderen på bakerste side.

Ha en riktig god sommer.
Aslaug Barfelt

TUNERUNER

kommer i god gammel stil - vel verdt å lese forhåpentligvis-, og helt sikkert verdt å ta vare på. Noen av oss har erfart at vår lille publikasjon med to nummer i året, har en viss likhet med vin. De blir bedre jo lenger vi lagrer dem. Derfor les dem godt og plasser dem i bokhylla med tanke på neste årtusen. Det er ganske sikkert noen - ikke mye ulike oss selv som vil finne glede og nytte i det vi gir ut.
Vårt tidsskrift er en blanding av lokalhistorisk stoff og meddelelser fra Tune Historielag. Det lokalhistoriske er uendelig stort både i tid og rom. Medlemmene oppfordres til innspill både med forslag til emnevalg og til aktiv pennebruk. Her blir alt tatt imot med takk. Emnevalget kan like gjerne være fra oldtid og middelalder som dagsaktuelle beskrivelser fordi dagen i dag er historie i morgen.
Da Yngvar Brusevold etter flere års innsats har takket for seg i redaksjonskomiteen, har Knut Fjellberg sagt seg villig "til å ride sin Pegasus" her i Tune-Runer. Han er Tunegutt så god som noen, født og oppvokst på Øya, og som Agnalt-lærer omtrent like legendarisk som gamle "Alfen". Ola L. Pedersen og Einar Bjørnland danner resten av trioen. Fint er det også at Ernst Gerhardt skal trimme våre små grå i form av kryssordoppgaver.
Hilsen redaksjonstrioen.

BYGDEBORGENE VÅRE

Romersk jernalder som vi regner fra år 0 til år 400, og folkevandringstida fra år 400 til litt etter år 600, var en urolig tid. Sør i Europa begynte store grupper av mennesker å søke seg nytt land. Den sterkeste tok, og den som var svak, måtte vike.
Også i vårt land ble det en urolig tid. Folk trengte innover i landet for å skaffe seg ny jord å dyrke. Store deler av Norge ble faktisk bebygd på denne tida. Mange av gårdene i gode jordbruksområder skriver seg fra disse årene. Ofte fant det sted rene plyndringstokt. Hos oss var det på denne tida ikke noen konge som kunne samle folk og forsvare dem mot fiender som trengte inn utenfra. Derfor måtte folk i de lokale områdene selv forsvare seg mot krigerske inntrengere som kom lenger sør fra.
Vi må regne med at det var små stammesamfunn og småriker som det ble motsetninger mellom. Samfunnet kan også ha bestått av slekter som sluttet seg sammen til bygder. Bygdene kan ha sluttet seg sammen og dannet et rike, og vi kan tenke oss at det ofte kom til strid mellom smårikene.

Et av de beste bevis for at det kan ha vært slik, er restene etter tallrike forsvarsanlegg som en finner rundt om i landet. De kalles bygdeborger.
Bygdeborgene ble bygd på topper og fjellknauser som fra naturens side er vanskelige å angripe. Mange av borgene ligger ved viktige ferdselsårer og gamle veifar. Noen ligger nær gårder og kan ha utgjort tilfluktssteder for grupper av folk, eller kanskje for hele bygder. Særlig ettertraktet var åsrygger ved vanskelige punkter på veiene - som trange skar, vadesteder over elver eller smale sund. En kan skimte en strategisk forsvarsplan ved plasseringen av borgene. Folk valgte ut en kolle med bratte stup som gjorde det vanskelig å komme opp og storme borgen. På de stedene hvor fjellet var slakkere, bygde de murer av sten. Disse murene kunne være mer enn mannshøye, ofte mer enn to meter, men på de fleste steder er de nå rast sammen. De ser ut som overgrodde stengjerder i terrenget.

I vår bygd ligger det rester etter bygdeborger som vi ennå kan observere. Vi nevner Stenerødborgen ved Tunevannet og Trollerødslottet i øvre del av bygda. Dessuten ligger det visstnok rester etter en borg ved Valbrekka på Agnaltsida, en annen ved Rådedelet og en tredje oppe på åsen mellom Sætre og Ramberg.

STENERØDBORGEN

En dag setter vi kursen mot Tunevannet. Nå er det veier og hus rundt på alle kanter, men i gammel tid var det annerledes. De brede flatene rundt omkring og sørover fra raet var saftige beiter. Jaktterrenget lå nært mot nord. Det var ikke rart at folk tidlig slo seg ned her. På en odde nordøst for Stenerød gård finner vi rester etter en borg. Den må ha representert et strategisk og godt forsvarsanlegg med den stupbratte fjellsiden ned mot vannet og med adkomst bare fra vestsida. En antar at stenmuren kan ha vært forsterket med tømmerpalisader slik som på en liknende borg ved Hunn, hvor en fant brente rester av stolpene inne i muren.

Tune Historielag, guidet av Anne Sofie Hygen, besøkte Stenerødborgen den 7/690. Turen er omtalt i TuneRuner nr. 21.

TROLLERØDSLOTTET

Starter vi fra Agnalt skole og setter kursen vestover mot Trollerød, vil vi finne restene etter Trollerødslottet. Selv om borgen ikke ligger langt fra gården, er det ikke lett å få øye på den, for trær og busker skjuler den godt. Kollen er stupbratt på tre sider, bare fra den nordøstlige kanten går det an å komme seg opp. Her følger en mer detaljert beskrivelse av borgen på Trollerød:

Bratt bergkolle med lite jordsmonn, bevokst med lav, mose og lyng, ellers hovedsakelig furu, samt noen få gran og bjørketrær. Ligger midt i et skogsområde.
Utsyn over dyrka mark og skogkledde åser.

Trollerød slott.

Ca. 90 m V for driftsbygning på Trollerød 25/2.
Bygdeborg. Indre borgområde 90 m (N-S) x 70 m.
Kollen er stupbratt i NV og S. Bare fra NØ-siden er det mulig å komme opp til det små-kuperte, men lette lendet på toppplatået.

Fra NØ fører forholdsvis slakk, men naturlig oppgang i en kløft dannet av høye bergskrenter opp til bergplatået. Like under toppen av kollen løper en hylle langs hele Ø-siden som murene sperrer.

KULTURMINNEÅRET 1997

BESØK I HVALER KIRKE OG UTGÅRDSKILEN 14/9-97

Vi ble møtt i kirkedøren med et hjertelig velkommen til dette ærverdige gamle kirkebygg ytterst i havgapet. Hvaler kirke ligger på Kirkøy, lengst syd i dom-prostiet. I følge de opplysninger vi fikk, skal kirken være en av landets eldste. Dengang med årer og seil måtte man beregne god tid både til og fra kirken, ikke minst de som kom fra de vestre øyene.

Et gammelt sagn forteller:
For mange, mange hundre år siden lå det en del skotter ved Hvalerøyene og fanget hval. Dette var gudfryktige og fromme mennesker som bestemte seg for å bygge en kirke i disse traktene. Valget falt først på Kilebakkene på Asmaløy. Det var ikke langt fra tanke til handling. Snart var de langt på vei med grunnmuren. I skogene omkring hugget de ut det største tømmeret som fantes, og så tok selve byggingen til. Det vil si, det var det som var meningen, men de oppdaget snart at her var trolldom med i spillet. Når de kom til byggeplassen om morgenen, var det ikke en stokk tilbake, slik som de hadde stablet dem dagen før. Slik gikk det i flere dager og stokkene forsvant.

Man var sikker på at huldrefolket var frampå og ødela. Til slutt skjønte skottene at man måtte finne et annet sted å reise kirken på. Slik gikk det til at Hvaler Kirke ble reist på Kirkøya. Denne gang ble det benyttet stein fra ura like ved, og denne kirken er blitt stående like til denne dag.

Hvaler Kirke er en middelalderkirke trolig påbegynt ca 1000 - 1100 e.Kr og var i privat eie gjennom en årrekke fram til 1860, da den ble menighetens eiendom. Utgravninger i forbindelse med restaurering i årene 1953-56, avdekket at kirken muligens er plassert over et forhistorisk bygg - kanskje et gudehov. Det nye bygget skulle fordrive det gamle hedenske. Kvite Krist var sterkere enn gamle guder.
Under kirkens restaurering ble det gjort en rekke interessante funn, som kaster lys over kirkens vekslende historie. I gammel tid ble det foretatt jordfestelser inne i selve kirken, men fra 1700 tallet visstnok bare av prester. I forbindelse med restaureringen ble alle kistene samlet i et nyinnredet gravkammer under gulvet vest i skipet.

HVALER KIRKE

Alter og altertavle er fra ca. 1750. En eldre katekismetavle som tidligere ble benyttet som altertavle, er i dag plassert på Norsk Folkemuseum. Vi så forøvrig en kopi i Kirkeloftutstillingen.

Døpefonten er trolig en godtlandsk kalkstein, og er tidfestet til ca år 1200.
Glass og kalkmalerier ble også funnet under restaureringen i 1953-56. Dessuten ble det under gulvet i skipet funnet en stor mengde middelalderske glassmalerier fra 1200 tallet. Prekestolen er fra år 1620. Likeledes fmnes gamle salmetavler, lysekroner og kirkeskip.

I kirkens kor ble det gjort et stort myntfunn. Funnet viser at innbyggerne i Hvaler gjennom århundrer har hatt god kontakt med det europeiske kontinent. Det finnes mynter fra flere land på Kirkeloftutstillingen.

UTGÅRDSKILEN

Fra Hvaler Kirke dro vi videre til Utgårdskilen på Vesterøy, hvor flere hundre mennesker feiret Kulturminnedagen 1997.

Med et solid tak lempet skipper Simonsen på skuta "Gjeldsa" den gamle kista med kulturminner over til Morten Kielland som skulle styre den gamle Fredrikstadskuta med kulturminnene ombord på dens videre ferd langs kysten.

Over 50 gamle fartøy har etnologen Kielland seilt med siden Kulturminnestafetten kastet loss i Kirkenes 1. juni. Nå var turen kommet til knutepunktet Utgårdskilen. Den store skare av folk fra distriktet var samlet for å se Ostfolds Kulturminner vel avgårde mot Oslo og den store Kulturminnedagen den 21.september.

Engasjementet for Kulturminnene til organisasjoner og private har vært enorm over hele landet.

Det var utstilling på plassen, mat og drikke kunne kjøpes, og folk hygget seg i det fine været.

Alt i alt en fin dag med kultur og minner på alle kanter.
Mathis Dalen

GRAVSTØTTEN FRA 1814 VED SOLI KIRKE.

For en del år siden hadde Tune Historielag en utflukt til Soli. Undertegnede hadde den tvilsomme ære å samle medlemmene rundt ovennevnte granittblokk. Det var ikke mye en kunne bidra med, men det eneste jeg hadde å holde meg til var den gamle legende om at 2 - 3 svensker hvilte under stenen. Det har alltid vært noe mystisk dragende over den grovt tilhogde stenen med de knappe årstall.

I dag er omtrent alle historiske data vedrørende stenen avdekket, takket være vår flinke forsker Arne Berger. Under arbeidet med de grundige artiklene i Tune-Runer nr. 33 og 34, kom han over stoff om stenens historie. Navnet på de svensker som ligger begravet her er imidlertid fortsatt i historiens gjemmer.

Berger har fått brev fra Det Svenske Krigsarkivet som innrømmer at Sverige hadde så mange krigsskueplasser at det selv ikke har ressurser til å lete i de gulnende papirer. Vi er dog hjertelig velkomne for å lete selv.

Arne Berger har kommet over L.D. Klyvers reiser i Østfold av 1826. Han skriver: På noen kjempehauge mellom Sande og Glomma ligger 2 svensker begravet.

P. C. Pettersens reisehåndbok av 1826 uttrykker seg likelydende. Vi må anta at gravene var markert med trekors.

Da vegen til Soli bro ble anlagt i 1850, støtte man på de jordiske levninger av svenskene. Da ble stenen tilhogd og satt et stykke opp i åsen - og det var det !
Rosinen i den kulinariske pølsa er likevel en legende omkring disse svenskene. Det er en blanding av fakta og sagn ført i pennen av O.S.T. Isene, som du kan lese om et annet sted i dette nummer av TuneRuner.
Einar Bjørnland

KONGENS SØLV FOR 61 ÅR VED SAMME BEDRIFT

Tune Historielag gratulerer driftsleder Mathis Dalen, som også er lagets sekretær, med den store utmerkelsen.

Vi legger til at den 79 år gamle herre fortsatt er i daglig arbeid ved Tubus A/S i Grålumveien.

Redaksjonen




GRÅLUMSTUA


Vi er 8 medlemmer som nå forbereder oss på å ta en tørn som omvisere i Grålum-stua om søndagene i skoleferien. Det dreier seg kun om 3 timer, fra kl. 12.00 -15.00. Vi hadde regnet med at det skulle bli kun en søndag på hver, men da det skal være to stykker tilstede hver gang, har vi behov for flere villige. Du trenger ikke å grue for hva du skal fortelle, for vi har skikkelig stoff om emnet å gå ut fra..Gjennom denne innsatsen skaffer vi også penger til laget, så vennligst ta kontakt snarest!! Ring: Aslaug Barfelt på tlf. 69 14 16 18.Vi har også en annen bønn når det gjelder Grålumstua: Laget skal som i fjor trå til med litt lettere vask og puss for å pynte opp, og her trenger vi også noen frivillige. Det ble så fint i fjor, og det bør være like bra i år. I år har Eiendomsforvaltningen i Sarpsborg kommune rettet på de feil som vi fant burde gjøres noe med, og bygningen skal tjæres/beises i løpet av sommeren 1998. Dersom du kan tenke deg å komme noen formiddagstimer å hjelpe til så ring samme nr. som ovenfor.




FRA TUNE I GAMLE DAGER

Mange av dere har sikkert ferdes ute i det skjønne naturområdet ved Tjennetjern i øvre del av bygda vår. Her er lufta ren og klar, og her kan en nyte stillheten.

De færreste kjenner nok til at det her oppe ved tjernet en gang lå en idyllisk gård som hette Kjennet. En kan nå bare skjelne restene etter stuetomta, og markene er grodd til med skog, men det skal ha vært en god og fruktbar plass. Det står et hus der oppe nå også - en mørkbeiset villa med hvitmalte vinduslemmer. Folk kaller den Ekeneshytta.

Den 22. juni 1938 stod det en artikkel i dagbladet Sarpen som handlet om dette stedet og mannen som hadde drevet gården og bodd der i hele sitt liv. Mannen hette Sevrin Olsen Kjennet og ble født i 1851. Artikkelen var skrevet av Kristian Bingen og kan fortelle oss hvordan levekårene for enkelte grupper av mennesker har forandret seg i løpet av de siste hundre år.

Vi gjengir: "Han blir 87 år den 29. juli og er av frisk og seiglivet slekt. Faren hans ble 85 år og moren blev 95. Han har en bror som fyller 96 år den 10. desember. Sevrin er fremdeles åndsfrisk og grei og har aldri eiet noe som kan kalles briller, men han leser avisene og følger med i tidens begivenheter. Han bor nu på Agnalt skole hvor hans datter er pedell.

Sevrin var en gang en livlig og pratsom mann, men nu er han stille. Skikkelsen er stølnet og krumbøiet av mange års meget tunge slit, - ja det er en ekte sliter som sitter foran meg ved kjøkkenbenken i det vesle, rene og nette kjøkkenet. Sevrin hører lite nu, men han er elskverdig som alltid før, og det går dog å prate med ham.
Da Sevrin var ferdig med rekruttskolen, dro han til Evje teglverk, og der arbeidet han siden uavbrutt i 43 år. Han gikk til fots til og fra arbeidet. Han kjørte det første leirlasset til verket med to svenske hester, som antagelig var leiet fra Sverige fordi det var billigst, og hestene havnet da på teglverkets grunn om sommeren. Efter den tids forhold tjente han bra, omkring 20 kroner uken. Arbeidstiden var fra kl. 6 morgen og til kl. 7 kveld. Det var ingen mann ved teglverket som hadde arbeidet der så lenge som Sevrin.

Det var tungvindt her i grenden i gamle dage, forteller Sevrin. Det var tider da veien fra Trøsken til Sarpsborg ikke var til å komme frem på med hest. Så måtte man gå til fots og bære varene sine. Sevrin bar en gang 50 kg rugmel fra Sarpsborg og hjem til Kjennet - ca. 15 km vei, og han hvilte bare en gang på veien. Det var godt gjort.

FRA KRIGENS TID

Ved en liden kirke i en af de til Fredriksstad grænsende bygder staar lidt tilside for den egentlige kirkegaard en mosgroet, grovhuggen granitobelisk, med et lidet malmkors paa toppen. Paa den ene side staar 1814.
Intet mere. Intet navn. Ingen oplysning.

Bare det snaue aarstal paa graven. Ja, for det er en stor irkantet gravhøi stenen staar paa.

Og dog taler den gamle granitblok med sin korte indskrift sit sterke sprog. Den taler om blod og brand i gamle dage. Den maner frem for os syner fra vore bedsteforældres tid, - af medtagne, sultne, daarligt klædte soldater; slitne, men modige og fulde af fædrelandssind. Den taler om kanontorden og skytterlinier og knitrende ild fra flintbøsserne. Den staar der som et vidnesbyrd om folkenes magtsyge og mænds heltemod.

Kort sagt: Stenen minder os om krigen i 1814. For graven gjemmer støvet af en svensk officer og 2 svenske soldater, som faldt her.

Officerens navn var Kleining. Han var kaptein af rang, en ung, vakker og ædel mand, fortælles det.

At han var ædel, fik han anledning til at vise ogsaa i Norge. Og at han var ung og vakker, var der ialfald én i Norge, som satte pris paa.

Men lad mig ikke foregribe noget i min lille historie.

Svenskerne var paa sin marsch gjennem Smaalenene naaet saa langt som til Glommen.
Vor kaptein, der hørte til fortroppen, havde indkvarteret sig hos en embedsmand. Han opførte sig i alle dele som en gentleman; men han var dog en "fiende", og den gode norske patriot behandlede ham da ogsaa derefter, om han end ikke var blind for den unge mands noble karakter.

Værre var det for husets datter, jomfru Petra. Det var vistnok egentlig hendes skyld, at kapteinen slog sig ned paa embedsgaarden.

En dag var hun nemlig ude og spadserede med sin 4-5 aar gamle bror langs elven, just som kaptein Kleining kom farende paa rekognosering. Hun blev dødelig forskrækket, for hun havde ikke seet svenske soldater før og forestilte sig dem vel nærmest som røvere.

EN AF DE GLEMTE HELTE FRA 1814
"TUNEMANDEN OG GRANATEN"

Under svenskerns angrep paa Fredriksten sommeren 1814, lykkedes det fienden at faa skadt ind i fæstningen en granat med brandrør i fuldt fyr. Faren var overhengende da ekspiosionen kunde foraarsake den alvorligste skade, men musketer nr. 21 av Thunøeske Compagni Jens Olsen, utviste saa "Stort mot og kjækhet ved behandling av det farlige Brandrør, at General Ohme gjorde hans Daad til gjenstand for speciel indberetning til den norske Regjerings 6. departement (Arme-departementet) og anholdt om en belønning for musketer Olsen.

Departementschefen, General Hegermann, besvarte forestillingen i en skrivelse av 1. Juni 1815 hvori han uttaler, at Fædrelandet beklageligvis savner ethvert middel der vil kunne svare til hensigten ved en saadan belønning, da penge ikke synes at være passende. Medailler eller hæderstegn, gives ikke hos os efter Fædrelandets nuværende indretning. Generalen foreslaar at General Ohme skal fremkalde musketer Jens Olsen for fronten af Compagniet og i passende ord tilkjendegive ham egen og Kameraternes agtelse og tak for hans utviste raskhed og bolde fatning. Eller ogsaa bør General Ohme bringe en anden udmerkelse i Forslag.

Sakset fra et tidligere nummer av Fredrikstad og Omegn Tidende. v/Arne Berger




ELVA OG BEDRIFTEN - DEL 1

"Floderne gjør et mægtig indtryk paa menneskene. Himalaia i sin vælde er en død kolos. En flod er levende. Altid i bevægelse. Snart skummende av raseri som en lænket gigant, snart som en mild bestemor gaar den dit hvor alle spor forsvinder Inde paa dens bredder har urmenneskert vandret i dyreskind og gravet sine bolig-er i jorden. Senere slegter bygget hus og hulet ud trestammer til baater. Ustanselig som selve floden skred utviklingen frem. Naar vil det jeg nu staar og ser på for-svinde? Skal jeg kanske opleve at de stolte seilere ikke længer bærer byrder over havene. Vil der gro græs der hvor de store bruk ligger som vidnesbyrd om vor tidsalders kraft og virke? Tiden vil vise det. "

Slik skriver Elias Kræmmer i sin bok "Glade Ungdom". Han gir først en kort, men malende beskrivelse av det yrende liv han ser på og ved Glomma den gang han i 1876 (eller kanskje det var 1877?) kommer til Fredrikstad og tar sin første tur med "Trip" oppover elva.

Elias Kræmmer kunne nok ane at seilene skulle forsvinne, men at den virksomhet han den gang så skulle visne hen og nesten dø, kunne han vel ikke engang ha drømt om .
Fortsatt er det en og annen båt som forstyrrer elvas stille ferd mellom Sarpsborg og Fredrikstad, men jeg tror en må temmelig langt tilbake i tiden for å finne den ferden så fredelig som den er blitt de siste decenniene. Tømmer og lasteprammer er forsvunnet, og av de mange slepebåtene er bare et fåtall tilbake. Også langs elva har det skjedd store forandringer. Samtlige sagbruk og teglverk er avgått ved en stille død. Noe virksomhet har kommet isteden, men sammenliknet med hva den var for bare 40-50 år siden er den ganske beskjeden.

På et kart fra 1927 kan en telle godt over 30 industribedrifter mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Så vidt jeg kan forstå er det kun en som lever i dag, og den ligger på Greåker. Opprinnelig var navnet Greaker Cellulosefabrik, så Greaker Industrier, deretter Peterson Greaker for nå endelig å ha blitt til Peterson Scanproof.
Aktieselskabet Greaker Cellulosefabrikk ble dannet 1905. Konstituerende generalforsamling fant sted på hotell St. Olaf i Elverum fredag 26. mai. I innbydelsen står det: "Reisende fra Christiania kan reise med hurtigtog kl. 7.05 morgen og være tilbage Id. 10.45 aften.

Fra driften startet opp i 1907 og fram til den ble overtatt av M. Peterson & Son i 1979 har det hendt mye på Greaker, og dens historie kunne vel fylle bøker. Flere hendelser, særlig etter 1966, da driften stoppet og ble stående mer enn et halvt år, har så langt fra vært fri for dramatikk. Men skuten Greaker har nesten somunder gått fri av alle båer og skjær for nå, etter at Peterson har overtatt, å seile i forholdsvis trygt farvann. Dette i den utstrekning en kan snakke om trygghet i disse tider eller innen denne bransje. Mens det på det meste var over 600 ansatte på bedriften, er det nå i underkant av 200, men på tross av denne store reduksjonen, er den fortsatt en betydelig treforedlingsbedrift innen sitt kvalitetsområde, selv i nordisk skala.

Et aktivum fabrikken har er den gunstige beliggenhet og gode tomter. Uten dette er det et spørsmål om ikke den som så mange andre treforedlingsbedrifter hadde vært slettet av kartet.

Før Greaker Cellulosefabrik ble anlagt hadde Sanne og Soli, engang Skandinavias største sagbruk, sin utskipningsplass på disse tomtene. En kortere tid også en stavsag og et teglverk. Det var aktiviteten her som la grunnlaget for tilblivelsen og utviklingen av tettstedet Greåker.

Det begynte med at statsråd Carsten Tank, eieren av Sollibruket på den tiden, i 1924 leide Nesøya av Niels Nielsen på en av Nesgårdene på Rolvsøy. Tidligere hadde all utskipning av trelast fra nedre Glomma foregått fra Fredrikstad. Det var ingen som trodde det gikk an å seile opp elven med sjøgående fartøyer før svenskene under okkupasjonen 1814 – 1815 seilte sine forsyningsskip helt opp til Sannesund. Kanskje hadde det da ikke vært større skip der oppe siden "Sarpsborgerne" flyttet byen til Fredrikstad i 1567. Da Borregaard og Hafslund så begynte å skipe sin trelast fra Sannesund, så Fredrikstad sin eksistens truet og reiste sak. Byen fikk først medhold, men Høyesteretts endelige avgjørelse gikk Fredrikstad i mot.

Hermed ble det også klart for utskipning fra Nesøya. Det ble imidlertid dårlige tider for trelasteksporten, Carsten Tank kom i økonomiske vanskeligheter og måtte til slutt gi opp Sollibruket. Som så mange andre bedrifter på den tiden kom også dette bruket på engelske hender Der ble det imidlertid ikke lenge, for ved auksjon i 1836 ble bruket solgt for 90.000 sølvspesier. Det var Johannes Heftye som fikk tilslaget. Han handlet på vegne av fem Christianiafirmaer samt nettopp M. Peterson & Søn i Moss. (Skjøte ble først datert 12. september 1838.)

I mellomtiden, i 1834, hadde et annet Mossefirma, H. Gerner & Søn, forpaktet bruket for fem år. De nye eierne slapp altså ikke riktig til med det samme. Men forvalter Chrisian Hansen fra Heftyes sagbruk på Brekke i Rakkestad ble engasjert like fra overtakelsen i 1836 og planer for utbygging til et virkelig storbruk ble lagt.
Sollibruket skulle drives som en enhet og sørge for at tømmeret fra de forskjellige eiere ble skåret og holdt atskilt. En egen enhet skulle også lastetomtene på Greåker være. De fortskjellige eieres skurlast fra bruket skulle losses og stables på bestemte områder og, etter å ha ligget til tørk, lastes om bord i skutene. A skaffe tømmer og å selge den ferdige trelasten var den enkelte eiers sak.

Med den planlagte utbygging av Sollibruket meldte også behovet for større lastetomter seg. I 1838 – 39 kjøpte derfor konsortiet hoveddelen av vestre og nordre Greåker, mindre deler av søndre Greåker og senere også store deler av østre Greåker. Hermed var grunnen for tettstedet Greåker lagt.

Nesøya, eller Holmen som den ofte blir kalt, var allerede i Gerners tid blitt for liten. Den var leid ved en meget gunstig kontrakt som til og med var uoppsigelig fra grunneierens side. Etter hvert som øya ble utbygd med påfylling, mudring og bolverk, mente grunneieren at kontrakten burde revideres. Men saken løstes ved at Sanne og Soli kjøpte øya for 1.000 Spd i 1873. Da Greaker kjøpte tomtene hvor fabrikken lå, fulgte av en eller annen grunn ikke Nesøy med. Greaker blir like før og i begynnelsen av siste krig flere ganger tilbudt øya for kr. 70.000, men Greaker vil ikke gi mer enn 65.000. Pussig nok ender det med at Greaker kjøper Nesøya for 77.000 i 1943. På alle kart jeg har sett over området er grensen mellom Tune og Rolvsøy, eller Sarpsborg og Fredrikstad nå da, på vestsiden av Nesøya, men det er et faktum at den hører til Fredrikstad.

Organisasjonen ved "Greager Bordtomter" med egen forvalter, bordskrivere og regnskapsavdeling trådte i funksjon fra 1. mai 1839.

Trelasten ble rodd på prammer fra Solli til Greåker. To mann rodde hver pram, og de klarte som regel to turer om dagen, under gunstige forhold tre, og det var ingen åtte timers dag den gang. Det må ha vært en lite misunnelsesverdig jobb å være pramroer og bakse med de tunge prammene i strøm og vind. Lettelsen var nok stor da slepebåter ble anskaffet. ("Solie" i 1868 og "Sanne" i 1872.) Det var nok heller ingen lett jobb for de som bar den rå lasten og la den i høye stabler inne på tomtene.

Andre del av denne historien kommer i neste nummer av TuneRuner.
Knut Syversen

Kilder: Lauritz Opstad: Sanne og Soli – Skandinavias største sagbruk. Lauritz Opstad: Av Greåkers saga, artikkelserie i GC-posten. Ingolf Kittelsen: Firmaet og familien Peterson – Moss.

I "Biskop Jens Nielssøns Visitasbøger og Reiseoptegnelser 1574 – 1597" er øya kalt Sandholmen.